Spesialproduktutvalg for tannklinikker

I en annen artikkel skrev jeg om noen av fremskrittene som har skjedd det siste tiåret eller så innen ultralydbehandling, og hvordan ultralydapparatene som en gang ble sett ned på nå verdsettes som en viktig (for enkelte det aller viktigste) våpen i kampen mot periodontale lidelser.

I denne artikkelen vil jeg fokusere på et av gjennombruddene som har gitt denne endrete forståelsen: de tynne spissene (slim-line).

Visjonære tannleger som Thomas Holbrook hadde spesialslipt sine egne tynne spisser i minst et tiår før produsentene på slutten av 80-tallet startet å produsere spisser som var tynne nok å skli ned i subgingivale lommer.

Sammen med samtidig forskning av Walmsey satte fart i ultralydbevegelsen på 90-tallet. Walmsey viste hvor effektivt disse spissene kunne fjerne plaque selv om spissene selv ikke nådde frem overalt.

I dag finnes disse spissene i rette samt versjoner som er bøyd til venstre og høyre (figur 1). Det er også noen spesialdesignede spisser som jeg håper å komme tilbake til senere.

Selv om enkelte tannleger og tannpleiere bare bruker rette spisser, vil du finne at det er mye enklere å supplere med bøyde utforminger i praksisen din.

Det er to fundamentale teknikker for behandling av en tann med et instrument med liten diameter.

I skråteknikken (eller ”kyretteposisjon”) er arbeidsspissen rettet med sideflatene i en skrå, nesten horisontal retning til lengdeaksen av tanna. Spissen holdes som arbeidsspissen til en kyrette (figur 2).

Skråteknikken er effektiv ved fjerning av tannsteinsavleiringer over eller like under gingivalranden.

I Vertikalteknikken (eller ”lommedybdemålerposisjon”) holdes spissen som en lommedybdemåler med spissen pekende direkte mot epitelfestet (figur 3). Vertikalteknikken brukes til tannsteinsrensing og plaquefjerning i grunne eller dype periodontallommer.

Instrumentering anteriort.

Ettersom røttene til anteriore tenner ikke er særlig buet, vil en rett, tynn spiss nå nesten alle tannflatene. Jeg bruker denne spisstypen selv i dype periodontale lommer.

For tannsteinsrensing supragingival eller like under gingivalranden bruker jeg skråteknikken. Jeg retter spissen i en vinkel mot lengdeaksen av overkjeveincisivene (figur 4). Arbeidsspissen føres like under gingivalranden og den konvekse baksiden av arbeidsspissen mot gingivalranden.

Tradisjonelt fingerstøtte er ofte helt ubrukelig for ultralydinstrumentering. Hvis du tenker etter, vil du merke at med en kyrette vil fingerstøtten fungere som et fulcrum. Jo nærmere støtten er til tanna du renser, jo større mekanisk fordel har du. Med ultralyd derimot er det den vibrerende spissen som gjør grovarbeidet, og fingrene brukes bare for å stabilisere. For sammenligningens skyld kan vi tenke på en kyrette som et brekkjern, mens en ultralydspiss er som en fiolinbue.

Akkurat som med fiolinbuen ønsker du på en lettvint måte å endre retningen på spissen for å tilpasse deg kurvaturen på tannoverflatene. Bruker du et posteriort støttepunkt når du jobber lingualt, har du all den stabiliteten du behøver, og fingrene kommer ikke i veien. Ikke som i figur 5: Merk at tradisjonell fingerstøtte gjør det problematisk å tilpasse lateralsidene av spissen til lingualflatene av de mandibulære fronttennene.

Derimot som i figur 6: Rotér ultralydhåndstykket til siden i munnen og finn en fingerstøtte flere tenner unna. Fingerstøtte på en posterior tann gjør det enklere å tilpasse lateralsiden av spissen til lingualflatene av de mandibulære fortennene.

Vertikalteknikken fungerer best på de faciale rotoverflatene, og jeg bruker den rette arbeidsspissen som en lommedybdemåler. Hvis jeg bruker en magnetostriktiv (TTBA’s anmerkning: for eksempel Integra^® eller Turbo^® Scaler) spiss, bruker jeg enten siden (figur 7), eller baksiden (figur 8). Bruker jeg en piezo-spiss (TTBA’s anmerkning: for eksempel Turbo^® Piezo), bruker jeg bare siden ettersom baksiden kan forårsake mer hamring og sensitivitet.

Instrumentering posteriort.

Du kan selvsagt bruke en rett, slim-line spiss posteriort, men på grunn av rotkurvaturen begrenses anvendeligheten til rotoverflater innen 4 mm fra emalje-/sementgrensen (ECG). Dersom jeg bruker en rett spiss, går jeg for vertikalteknikken og starter ved ECG og jobber meg ned mot bunnen av lommen (figur 9). Som for all tannrensing forsøker jeg å komme til over hele rotoverflaten som om jeg fargelegger med en fargestift.

Er gingiva vesentlig retrahert, eller ved periodontale lommer må jeg skifte til bøyde slim-line spisser for å tilpasse meg rotoverflatene. Mange tannleger/-pleiere unngår disse spissene ettersom de må skifte dem hele tida, Men faktum er at når du lærer deg vår teknikk, behøver du bare skifte én gang (TTBA-s anmerkning: Parkell lager også Dual-Handpiece Turbo 25-30 Scaler der du kan ha to spisser montert samtidig, og sekretæren kan skifte på den ene mens du jobber på den andre).

Men først: Hva er forskjellen på høyre og venstre?

De bøyde slim-line spissene leveres som høyre og venstre. Dette kan være ytterst forvirrende for en ny bruker.

For å sjekke hvilken spiss du har, roterer du den slik at endespissen peker vekk fra deg, og studér så spissen bakfra. Retningen av krumningen vil fortelle om spissen er en høyre- eller venstretype. Uttrykkene ”venstre” og ”høyre” refererer seg til formen av spissen og ikke hvor den skal brukes i munnen (figur 10).

Hvordan kan antall bytter av spissene reduseres når du jobber posteriort?

Båre en venstre- og høyre spiss behøves for å instrumentere over alt i posteriorområdene. Hemmeligheten til en effektiv scaling er å instrumentere alle flatene i begge kjevene som kan nåes med en av de bøyde spissene. Så skiftes spiss, og instrumenteres med alle flatene som kan nåes med denne.

Eksempelvis begynner jeg med den høyre spissen i skråposisjon og fjerner alle avleiringer over og like under gingivalranden. Med samme spiss skifter jeg så til vertikalposisjon for subgingival rensing.

Figurene 11-14 viser teknikken som brukes til de ulike stedene.

Husk at tanken bak er å gjøre ferdig all instrumentering med den ene spissen før du skifter til den andre.

Noen forslag til bruk av bøyde spiser med liten diameter.

Best adkomst til lingualflater posteriort i begge kjever får du med vertikalteknikken ved å bruke baksida av arbeidsspissen til den flaten du behandler (figur 15). Dette kan imidlertid være bortimot umulig når du anlegger et standard fulcrum. Til lingual instrumentering fungerer det best å anlegge støtte i den andre kjevehalvdelen (figur 16). Ettersom jeg er høyrehendt, bruker jeg den høyrebøyde spissen og vertikalteknikk for instrumentering lingualt posteriort i 1. og 3. kvadrant.

Interdentalt i 4. kvadrant bruker jeg også den høyrebøyde spissen og skråteknikk (Figur 17) som gir god adkomst her. Oppdager jeg approksimale avleiringer bruker jeg hakkende, horisontale strøk med minimalt trykk for å fjerne dem.